Forskjell mellom forbindelse og løsning

Forbindelse vs løsning

Forbindelse og oppløsninger er blandinger av elementer eller andre forbindelser. Enkeltelementene er neppe stabile under naturlige forhold. De danner forskjellige kombinasjoner mellom dem eller med andre elementer for å eksistere. Når dette skjer, varierer egenskapene til enkeltelementer og gir opphav til novel-to-novel blandinger.

Forbindelse

Forbindelser er et kjemisk stoff som består av to eller flere forskjellige kjemiske elementer. Kombinasjoner av to eller flere av de samme kjemiske elementene anses ikke som forbindelser. For eksempel anses ikke diatomiske molekyler som O ₂ , H ₂ , N ₂ eller polyatomiske molekyler som P ₄ som forbindelser, men de anses som molekyler. NaCl, H ₂ O, HNO ₃ og C ₆ H ₁₂ O ₆ er noen eksempler på vanlige forbindelser. Derfor er forbindelser en delmengde av molekyler. Elementene i en forbindelse er forbundet med kovalente bindinger, ionbindinger, metalliske bindinger, etc. Strukturen av forbindelsen gir antall atomer i forbindelsen og deres forhold. I en forbindelse er elementene til stede i en bestemt andel. Vi kan lett finne disse detaljene ved å se på en kjemisk formel for en forbindelse. Forbindelser er stabile, og de har en karakteristisk form, farge, egenskaper, etc.

Løsning

En løsning er en homogen blanding av to eller flere stoffer. Det kalles en homogen blanding, fordi sammensetningen er jevn over hele løsningen. Komponentene i en oppløsning er hovedsakelig av to typer, oppløsninger og løsningsmidlet. Løsemiddel oppløser oppløsninger og danner en jevn løsning. Derfor er normalt løsningsmiddelmengde høyere enn oppløsningsmengden. Alle partiklene i en løsning har størrelsen på et molekyl eller en ion, slik at de ikke kan observeres av det blotte øye. Løsningene kan ha en farge hvis løsningsmiddelet eller løsemiddelene kan absorbere synlig lys. Imidlertid er løsninger vanligvis gjennomsiktige. Løsemidler kan være i flytende, gassformig eller fast tilstand. De vanligste løsningsmidlene er væsker. Blant væsker betraktes vann som et universelt løsningsmiddel, fordi det kan oppløse mange stoffer enn noe annet løsningsmiddel. Gass, fast stoff eller noe annet flytende løsemiddel kan oppløses i flytende løsningsmidler. I gassløsningsmidler kan kun gassoppløsninger oppløses. Det er en grense for mengden løsemidler som kan tilsettes til en viss mengde løsningsmiddel. Oppløsningen sies å være mettet, dersom maksimumsmengden av løsningsmidlet blir tilsatt til løsningsmidlet. Hvis det er en meget lav mengde løsemidler, blir løsningen fortynnet, og hvis det er høy mengde løsemidler i løsningen, er det en konsentrert løsning. Ved å måle konsentrasjonen av en løsning, kan vi få en ide om mengden løsemidler i løsningen.

Hva er forskjellen mellom forbindelse og løsning? I en forbindelse er to eller flere elementer bundet sammen kjemisk. I en løsning er det imidlertid få stoffer som ikke kjemisk bindes sammen som forbindelser gjør (molekyler eller forbindelser i en løsning kan ha svake vekselvirkninger mellom dem, men det er forskjellig fra den kjemiske bindingen av elementer i forbindelser). I en forbindelse er elementene tilstede i definert forhold, men i en oppløsning trenger komponentene i det ikke nødvendigvis å være tilstede i bestemte mengder. Komponentene i en løsning kan skilles i fysiske metoder, men i en forbindelse kan dette ikke gjøres. De kan separeres med kjemiske midler. I forhold til forbindelser har løsninger to faser som kalles oppløsninger og løsningsmidlet.